Da var
ferien over, og her er vårt reisebrev!
Dro hjemmenfra toten klokka 02:45 på natten. Vi var
kalde, trøtte, og ikke minst spente. Hva kunne vi vente oss?
Vi visste at turen ville bli lang, men det gjorde liksom ingenting. Vi hadde
pakket klart nemlig, og
”Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”
Og vente… DET hadde vi gjort.
Vi dro inn til Dalen parkering der vi skulle ha bilen stående disse to ukene.
De har busser som går når det trengs, så det tok ikke lang tid før vi sto på Gardermoen,
full av iver og reisefeber.
Innsjekkingen begynte ca 05:45 og flyet
skulle lette 06:55. Da vi var ferdig med innsjekking og sikkerhetskontroll tok
vi et par runder i tax-free'en, med et mål for øye; Petterøe's mix nr 2. Dette
hadde Raymond(faren til Monica) ønsket seg. Frokost ble intatt på Kont-tiki
café og det nærmet seg med stormskritt en herlig ferie!
Turen ble LAAANG, akkurat som forventet. Men vi gjorde det beste vi kunne ut av
tiden.
På flyturen nedover ble vi servert lett flymat og
drikke. Vi skulle Lande på Charles-de-Gaulle, monsterflyplassen i PARIS. Vi var
begge spente på denne mellomlandingen, for vi skulle ikke bare bytte fly, men
flyPLASS!
Flyet over atlanteren gikk nemlig videre
fra ORLY. Da vi skulle av flyet kunne Monica høre stemmer fra sunnmøre, dette
viste seg å være familien Skaar som hadde sendt noen mailer til Anne og Raymond
noen dager før vi skulle dra. De hadde samme reiserute som oss, så det var
kjekt å slå følge med noen på den usikre vei igjennom Paris
Flyplass bytte gikk lett som en drøm, det gikk busser hver halvtime og
kostet 16€ pr pers. Etter mye om og men, bl.a en forvirret servitør
på Orly som ikke hadde fått med seg at det gikk an å ha ost og skinke på SAMME
baguett, kom vi oss videre med Boieng 737 over atlanteren. Flyturen over
atlanter'n tok ca 8 timer.
Da vi steg av flyet i Martinique (Fort-de-France) ble
vi nesten slått over ende av varmen... HERREGUD så deilig.. skulle vi virkelig
leve 2 uker i denne herligheten???
Monica prøvde flere ganger og få fatt på foreldrene sine, uten hell. Hun hadde
en liten mistanke om at de skulle overraske oss med og møte opp på flyplassen,
men turte egentlig ikke håpe på det. Men så, da vi sto og ventet på
bagasjen, fikk Monica øye på Mamsen og Papsen på andre siden av en glassvegg.
Gjensynsgleden var stor, og klemmene hang løst i luften.
Kvelden benyttet vi i cockpit på S/Y Helmax, ETTER at langbuksene var pakket
nederst i bagen, og shortsen tatt på.
Vårt første morgenbad:
De første dagene ble benyttet til Shopping i Fort-de-France, mens vi ventet på
at Ole Andre, broren til Monica skulle komme dagen etter.
Per Mathias ble klipt, og fikk seg en ordentlig ”karibien-hårsveis”
Dagen etter vår amkomst, så kom Ole Andre ogsåJ
Endelig var familien samlet, etter lang tid!!
Deretter reiste vi til vårt første mål, Grand Anse og Anse D`arlet. Her var det
kjempefint og snorkle og bade. Dette var det nest flotteste stedet
Anne og Raymond hadde vært i sålangt i Karibien mtp dykking/snorkling.
Snorkling og bading er deilig.
HELE DAGEN LANG=)
Anne og Monica fra toppen av masta. Ole Andre er fotograf.
St.Anne
Derifra reiste vi til St.Anne, der lå vi får anker ute i en dag, før vi reiste
inn til Le Marin og lå til kai der.
Dette passet bra, for da slapp vi å
kjøre så mye "dingi-taxi".
Jeg og Monica ønsket nemlig og ta en middag for to på selveste Valentin's
day.
Mens de andre var om bord i en annen norsk båt på en "sun-downer".
Sun-downer er egentlig bare en unnskyldning til og drikke en dram idet sola går
ned ;=)
Å finne et sted å spise skulle vise seg og by på problemer, siden det var
Valentines day var det fullbooket over alt, med spesielle Valentines menyer som
begynte på 40€pr pers, litt over det middags budsjettet vi hadde for
kvelden. Det løste seg til slutt, gode og mette på and og biff ble vi J
Menyen vår var nesten 2meter høy
En aldeles flott kveld.
Noen kvelder kan bli litt lange, spesielt pga tidsforskjellen.
Her er ett flott bevis på det:
Steg 2 på turen!!!!
St.Lucia!!!
Dagen etterpå gikk ferden videre over til St.Lucia,
en seilas som tok 4-5 timer. Vi hadde ikke visum, så vi var litt spente på
hvordan dette ville utarte seg. Det ble nemlig 2 uker før vi dro innført
visumplikt i de karibiske øyer, pga CRICKET VM!!!
Monica er som kjent gravid, itillegg til ikke akkurat å være den mest
sjøsterke, tiltross
for sine foreldre. Dvs, på vei over til
Shatland har hun aldri vært sjøsyk (2 ganger), men en søndags formiddag på
sommeren fra Nørvevika til Langevågsholmene for motor gir henne store problemer
enkelte ganger.
Så hun (og alle andre) var i hvert fall veldig spente. Også med tanke på Per
Mathias som ikke er vant med seilbåt i det hele tatt, og dette ville bli hans
lengste seiltur noensinne.
Men det gikk over all forventning EGENTLIG.
JA, Monica ble dårlig, og måtte over ripen. Men så fikk hun lagt seg litt, og
Per Mathias klarte seg utmerket. Ingen grunn til og klage egentlig.
Vi ankom Rodney Bay på kvelden å lå for anker utenfor stranden, deilig og hoppe
i sjøen for et kveldsbad, etter og ha blitt stekt i sola på dekk hele dagen!
Skal det være en taxi til Rodney Bay? Ta båten Orgasm! Selv bruker vi
Mini-Max=)
Rodney Bay! Det var vel her vi var aller mest. Og for en flott plass.
Vi fikk vært på internett, shoppet litt, badet osv osv.
Lå både utenfor havneområdet, langs stranden og
oppankret inne ved havnen.
Fredagskvelden skulle vi inn til livet, som mamma og pappa sa, for der pleide
det og være fest på fredagerJ
Vi kom LITT vel tidlig eneste da. Men var en aldeles flott stemning der.
Dro sammen med en del andre, bl.annet Åge, som
mamma og de kjente fra før av. Og ett svensk par de møtte før de krysset
atlanteren, og som de nå møtte på igjen!
Liv i gatene gitt!
Noen gikk og la seg, mens andre ble oppe en stund tilJ
Monica fant også ut at er man først i Karibien, så må man få seg rastafletter…
Gikk på en frisør i Rodney Bay og spurte etter pris.
120 karibiske dollar, dvs 300 norske kr.
Det ville hun haJ
Så da ble det slik!
Mens vi lå oppankret inne i Rodney Bay, kjørte det ene skipet fra Pirats of the
Carribien forbi oss.
Skipet var kjempeflott, men nå er det visst blitt en utleiebåt, der man kan
betale for å bli med på en turisttur, med både fest og fyll virket det som.
Så dro vi videre til Marigot bay, litt lenger sør. Inne i Marigot bay var det
en resturant/bar som hadde "Happy hour all the time, every day" som
det sto på plakaten, dette innebar at du alltid fikk to av det du bestilte.
Kjekt...
Marigot Bay var også mamma’s (Anne) favorittplass, og det var ikke vanskelig og
skjønne hvorfor!
Aldeles nydelig plass.
Jeg (Monica) og mamma tok oss en velfortjent dag på stranden. Leide oss rett
som det var solstoler, og lå under palmene og tittet på kokosnøttene.
Hadde med solkrem, bøker og drikke. Livet var flott. Plutselig dukket de to
karene her opp!
Båten lå oppankret ikke veldig langt unna, og de fant ut de skulle besøke oss,
så de snorkla bort.
De hadde vært ute på egen-safari denne dagen!
Gummibåt ekspedisjon, med mål om og finne en strand de kunne fly drage.
Dem fant stranden litt lenger bort og nærmet oss stranden. Det dem da oppdaget
var at bølgene var fra 0.5 til 
,
etter nesten å veltet første gang. Samarbeid, bølge analyse og en god porsjon
flaks var nok noen av elementene som spilte inn.
Det var så tid for turen nordover mot Fort-de-France igjen.
Det ble en nattseilas som begynte 03.00
på natten. Dette var for å skåne de skjøre magene til oss landkrabber. På
morgenkvisten ankom vi igjen Anse D`arlet. Etter en kort inspeksjon på dekk
kunne vi konstantere at vi hadde fåt 1.stk blindpassasjer. En flygefisk hadde
landet på dekk i løpet av natten. Dette er vist noe som har skjedd mange
ganger. Men det skjer kun på natten ettersom vi forsto.
På Anse-de Arlet kunne vi igjen ta og snorke litt, og kose oss i vannet!
Vi ankom senere Fort-de-France, det var ikke lenge til Ole Andre skulle reise,
vi skulle reise dagen etter. Kvelden ble tilbringt på en resturant der vi ble
påspandert avskjedsmiddag.
Planen var at denne skulle være på et sted som het "The Crew", en
flott resturant med deilig mat som foreldrene til Monica hadde spist en gang
før. De skrøt av denne maten hele turen, så det var litt bittert at denne
resturanten var STENGT denne kvelden. Men god mat ble det læll.
Siste dagen vår ble tilbrakt på stranden, en
aldeles flott dag. Måtte slikke litt farge før hjemreisen.
Avskjeden var helt GRUSOM, så den hopper jeg over.
Turen hjem ble preget av venting, venting, venting. Bl.a 8 timer på
Charles-de-gaulle i paris. Ellers så gikk det over all forventning. Det var dog
lit i det kaldeste laget her hjemme syntes vi...
Må til slutt få takke Anne og Raymond i S/Y
Helmax for en flott ferie. En spesiell takk må rettes til overkokka,
Anne, som holdt orden på alle måltidene og serverte særdeles god mat hele
turen, samt Kapteinen som tok ansvar for veskeinntaket.
For Per Mathias sin del, så var det veldig koselig og endelig bli kjent med
foreldrene til Monica, dette hadde dem jo ikke hatt tid til tidligere, da de
rømte landet når han kom inn i bildet...
og selvfølgelig for Monica, det og kunne se mammaen og pappaen sin igjen, og
ikke minst vise frem barnebarnet inni magen helt fantastisk stort.
Kan avsløre at det er en liten gutt, og at ”Bestefar Raymond” har lovt å ta på
seg ansvaret for å lære ham seilkunnskapene, tiltross for at vi bor på Toten.
Hvem vet? Kanskje det blir en Optimistjolle på Einafjorden en dag?
Vi har jo allerede båtplass;)
Nå gleder vi oss til gjensyn til sommeren, så får vi se om det blir på fødestua
eller på Eina. God tur videre i Helmax!
PS!
Rastaen kom ut igjen også.. … …
