AZORENE.

Azorene må være ett av verdens mest behagelige land å bo i. Temperaturen ligger på 17-25 grader året rundt. Frodig, pent, ryddig og lite stress, en blomstrede flora, varme kilder og billig mat/restaurant. Her kunne vi godt tenkt oss å bo en stund. Bildet over er fra øya Sao Miguel. Det er hele 9 øyer på Azorene, vi var innom tre av dem.

FAIAL (Horta)

Vi startet med å gå inn til Horta, på øya FAIAL. Det er der alle langturseglere møtes, i den legendariske Peter`s Sport Bar. Her har langturseglere møttes i generasjoner. Koselig bar/restaurant (billig), med tilhørende butikk, der de solgte klær og div. med Peters logo på. Vi spiste stort sett alle måltidene der oppe, og nøt å ha det kjempe-sosialt, etter 18 dager på havet. På bildet er den norske klanen i ferd med å gjøre entre.

På Horta er det vanelig å male/tegne båtens logo på moloen og fortau, etter å ha besøkt plassen med båt. Vi hadde bare en farge, dårlig tid og lite motivasjon, så det ble en litt hurtig variant med malt bakgrunn og fotoredigerte bilder som ble limt fast med epoksy. Vi syntes ikke resultatet ble så aller verst allikevel, holdbart ble det i allefall. Det var utrolig artig å gå rundt og se på alle logoene. Vi fant mange kjente, bla. Helmine fra Ålesund. (som hadde havnet midt i sikrings-boksen)

Etter å ha vært på Horta noen dager, satte vi kursen mot Praia da Victoria på øya Terceira. Der hadde vi planlagt å møte Henrik og Pia, ett dansk par, som vi ble kjent med i Irland i fjor. Pia og Henrik har over vintret på Azorene, og vi var spente på hvordan det hadde vært.

På turen over hengte vi fiskesnøret ut bak båten, og håpet på en stor fin fisk. Men det vi fikk, var en måse på kroken. Måsen hadde fått kroken i leggen, og fløy av gårde med sena. Den fløy rundt båten og når senen tok slutt, stupte den, for så rett i havet igjen. Ny tur i luften og så ny dukkert. En gang festet sena seg rundt SSB antennen. Etter mye om og men klarte vi å få måsen inn og hjulpet den av med kroken. Den bet og strevde med ikke å komme om bord. Etter att kroken var av, måtte vi jage den over bord.

MORGENMAT HOS HENRIK OG PIA

Henrik og Pia tok i mot oss kl. 02.00, med trosser og ankerdram. Praten gikk løst, og vi ble sittende noen timer utover natten. Pia har badet hver morgen sammen med noen andre her nede (17 grader når vi var der), og skulle tidlig opp. Vi ble bedt på morgenmat og slo til.

De forteller at de har storkost seg her nede på Azorene i vinter. De har fått mange venner, og blitt bedt hjem til veldig mange. Pia har også blitt utrolig flink til å prate portugisisk.

Her ser dere havnen Henrik og Pia overvintret i. De betalte ca.600 Euro bare i året, for å bo i båten her. Utrolig billig.

SAO MIGUEL

Men vi måtte videre, og sa adjø til Adjune og satte kursen mot Ponta Degada på Sao Miguel, der foreldrene til Anne ventet. Seilasen om natten, gikk som ett skudd. Vi hadde en gjennomsnittsfart på 7,6 knop, og det må vi si oss fornøyd med.

Det ble ett hjertelig gjensyn om morgenen, etter ikke å ha sett hverandre på snart ett år. Aud og Leif skal være her en uke, og har bukket seg inn på ett hotell 100m fra båthavnen.

Annes foreldre

Annes foreldre kjente nesten ikke Anne igjen, med det lange lyse håret. Etter en tur hos frisør, var hun den ”gamle” Anne igjen.

Her koser vi oss med en ½ l og en latte i varmen.

Ett av mannskapet vårt, Jan Listhaug, som også var hos oss i Kariben, kom om bord her. Han skal muligens være med helt hjem til Norge. Etter ett hjertelig gjensyn og en del mimring om Kariben, ble det en koselig kveld med alle sammen i bord i Helmax.

Vi leide bil i to dager, og kjørte rundt og besøker både botanisk hage og flere varme kilder. Når den første dagen er over har vi nesten kjørt rundt hele øyen, og i antall timer, er det nesten en hel Oslotur.

På veg opp til en av de varmekilder det skulle være mulig å bade i.

Det var bare mor og datter som kastet klærne og hoppet uti. Deilig..... vannet holdt gode 30-35 grader (nesten som å være i kariben igjen)

Det luktet litt svovel, men var vel verd opplevelsen, og de sier det skal være veldig godt for helsen. (vi blir vel som ungdommer igjen).

Her er en av de varme kildene som det var for varmt til å bade i. Vannet kokte og putret, og det var en forferdelig svovel stank.

Enda en av de som kokte.

Kapteinen strekker på beina, og nyter utsikten.

Azorene er kjent for melk og melkeprodukter, og det var mange kuer å se. Vi møtte mange bønder med hest og kjerre, der melkespann stod bak på. Vi prøvde å ta ett bilde under fart mens vi kjørte, av en typisk portugiser med en gammel ku i bånd. Men dessverre ble bare ”gubben” med på bilde, men vi syntes det var litt artig bilde allikevel.

En typisk gammel portugiser.

Her har vi stoppet i en botanisk hage, der folk kan ta med mat og grille og kose seg. Det stod oppført grill, bord og benker flere idylliske plasser. Som dere ser, var det en fantastisk utsikt her i fra, og ett hav av flotte blomster. Det var også utrolig bratt ned mot havet.

En samling skjønnhet.

Dette bilde trenger vel ikke så mye tekst?

På vei tilbake til båten, måtte vi stå i kø flere plasser, mens korps og tog passerte. V i hadde også hørt mye fyrverkeri om kvelden, og lurte fælt på hva som var på gang. Dette fikk Aud og Leif greie på av reise guiden, når de spurte på hotellet.

Portugiserne har som tradisjon å gå i tog og levere kaker og god mat til personer som har gjort mye for de fattige på øyen. Det var nesten som toget vårt 17.mai, men de gikk med spesiell andektige skritt, og det var ingen hurra rop. Bortsett fra korpsene var det en rolig atmosfære.

Tiden går fort, og plutselig var uken gått og foreldrene til Anne reiste hjem. Den siste dagen brukte vi til å proviantere og fylle alle tanker. På samme flyet som foreldrene til Anne for med, kom Sverre Østraat. Han var også med oss en tur i Kariben, og ville nå hjelpe oss sammen med Jan Listhaug, å føre skuten hjem.

Vi setter nå vemodig seilene fra denne fantastiske plassen, og vender baugen mot den Engelske kanal.

Med seiler hilsener fra Anne og Raymond.